...da er det synd i deg.
Dette er ikke et blogginnlegg skrevet for å håne de som det faktisk er synd på, de krever gjerne at en varsom hånd strekker seg ut, trekker de til seg og forteller de at det er noen som er villig til å gi litt av sin tid og være der for de. Om ikke annet enn som et bilde på veggen. "Lille bilde på skjermen min..." (fritt inspirert av kjent eventyr).
Eg ønsker heller ikke vanligvis å tråkke noen på tærne, men innimellom trengs det for å forhindre at enkelte går på veggene. Mine vegger.
Fra en person som har vært en del på internett, vært en del av et internettsamfunn, til å ha gjort internett til en del av sitt liv så har eg i mange år observert og latt meg inspirere, fornærrme, bli positivt oppglødd over og såret av andre mennesker. Til Dere folk som kritiserer oss som velger å sosialisere med andre fra bak en skjerm som ikke selv har snakket gjennomgående med folk på internett, møtt folk på internett, hatt virtuell sex basert på ord på internett, og ja.... delt seng med folk fra internett. Dere bør kanskje nettopp være de som leser videre.
Fra den spede begynnelsen der man brukte ICQ, messenger, fikk tilbakemeldinger på dikt lagt ut på dikt.no, de første spede forsøkene på date-sider til dagens samfunn der Facebook og Twitter har et solid grep rundt hverdagens større eller mindre eventer har eg over lengre tid observert en del menneskers oppførsel på internett. Fra de ekstremt selvsikre i det ene øyeblikket til de pusekattlignende små vesener som gjømmer seg under sofaen når rakettene fyker til værs. Det er nesten å regne som et sosialt studium.
Men det som aldri slutter å forundre meg er de mennesker som uansett om de er i et forhold eller er single gir uttrykk for at de er ensomme. En ting er at de føler seg ensom, og det er ikke en følelse noen, ikke en gang eg skal gjøre narr av. En av de mange ting eg har tenkt mange ganger er at man er aldri så ensom som når man er sammen med andre. Og kanskje det er en av grunnene til at vi klager på sosiale medier som Facebook eller Twitter. Å jada! Eg klager eg og. Innimellom. Når eg føler meg som mest ensom.
Men du har de mennesker som du observerer dag etter dag får høflige tilnærmelser i det offentlige sosiale rom, hva som foregår i private chatter, eller på meldinger blir bare en tankeprosess som ikke har plass i dette blogginnlegget. Men disse menneskene som får disse meldingene velger da kanskje å ikke svare vedkommende, eller svarer på en måte som man selv ville reagert på. Ikke glem at slikt er veldig synlig, også for de som kanskje ikke denne gangen var en del av det hele.
Når de samme menneskene så senere på dagen gjerne kommer med utbrudd som at de er lei desperate menn, gamle griser eller gir uttrykk for at folk ikke kan oppføre seg pent overfor de på direktemeldinger. Man kan jo lure... Faller man selv inn i denne personens kategorier?
Og det er ikke til å stikke under en stol, selv om den har blitt trukket om, at de samme menneskene på en lørdag kveld, gjerne etter diverse smaksprøver fra barskapet igjen setter seg foran maskinen og logger på klagemuren. For det har blitt sagt, at det er fra barn og fulle folk man skal høre det... Har observert disse menneskene som i sin tilstand setter seg ned og skriver at de synes det er rart de ikke kan klare å finne et skikkelig menneske å dele livet sitt med.
Eg har selv vært kanskje en av de som har forsøkt å nå ut til disse menneskene med en hyggelig tone, prøvd å vise omsorg og kanskje til og med latt meg lure til å være litt naiv og dumsnill. Kanskje eg bare har lurt meg sjøl.
Men nei, det hjelper ikke med søte kallenavn, fine profilbilder og kun god oppførsel i de øyeblikkene som kan spilles ut til din egen fordel om du resten av tiden velger å ignorere andre mennesker og plassere resten i en bås på lik linje med Petter Smarts kasse for forkastede idéer som andre kan snuble over når de kommer inn døren din.
Eg ønsker ingen å være ensom, eller mangle mennesker i sitt liv. Men som i alle andre sammenhenger i livet må man se på sine egne valg før man velger å gjøre seg selv til et offer. For i det øyeblikket du innser at du kun har blitt et offer for det du velger å stå for...
Da synes eg faktisk at det er synd i deg...
Om eg ikke blir brutt opp i bits eller inntar en binær form så vil det snart komme en ny blogg med nye erfaringer fra Mitt IT-eventyr!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar