onsdag 25. mars 2015

Gamification, spill, lek - voksne

Heisann!

Helt siden eg var en veldig liten gutt har spill vært nesten en del av mitt dagligliv. Eg er ganske så seriøs når eg sier at eg kan sikkert telle antall dager uten noe som helst form for spillaktivitet på en hånd. Når eg skriver dette ser eg for meg at opptil flere av Dere som leser dette rister misvisende på hodet. Og ja, eg vet kem dokker e, flere av dokker. Men det er helt greit. Eg er en mann på snart 40 år og vi skal aller helst ikke spille og leke. Iallefall ikke om vi skal oppfattes som seriøse, ansvarlige voksne som burde benyttet tiden annerledes. Til min unnskyldning vil eg påstå at det å spille spill er min hjernemedisin. Min metode for å koble av, men også min metode for å koble på igjen.

For det er absolutt ingenting som setter meg mer i et kreativt modus enn noen minutter med spilling. Bloggen heter Mitt IT-eventyr så eg forventer at det er dataspill Dere tenker først på når eg skriver om å spille, men min interesse går langt utenfor dette. Kortspill, brettspill, alle formater er interessante å teste ut.

Men dette blogginnlegget skulle på ingen måte være noen innrømmelse av mine soft-spots, ei heller grunnlag for selvransakelse. Men mer en generell tanke rundt dette med at spill og lek faktisk er noe som trigger mennesker til å teste ut nye ting. Det motiverer og det gjør mange av oss glade.

En ting som alltid trigger meg når eg møter nye mennesker er Deres interesse for spill, for det sier en del om den personen. Ikke at eg dømmer noen, men det gir meg en plattform å bygge på. Ofte føler eg man kan dele folk inn i en av fire grupper:

  • De som elsker å spille, og som gir uttrykk for det
  • De som elsker å spille, men ikke vil innrømme det
  • De som ikke liker å spille, men som gjør det fordi andre gjør det
  • De som ikke liker å spille, og som overhodet ikke lar seg overtale til å prøve
Joda, dette er nok mine egne kategorier og de er så riktig eller så feil som du bare vil at de skal være. Eg har mitt syn på mennesker, og er det en ting eg vil påstå så er det at eg har et ganske fargerikt syn på andre til tross for at eg e rød/grønn fargeblind og ser bedre på det ene øyet enn det andre.

Men tilbake til dette med at folk lar seg inspirere og motivere når det kommer til spill. Det som egentlig trigget meg til å skrive dette blogginnlegget har sin rot flere år tilbake da eg jobbet i Telenor. Der hadde eg en mannlig leder, kun såvidt eldre enn meg sjøl og som eg på mange områder identifiserer meg med. 
En gjentagende diskusjon i Telenor og helt sikkert andre firmaer med respekt for seg selv og sine kunder er temaet ofte hvordan man kan engasjere og motivere sine ansatte til å gjøre en enda bedre jobb, bli mer effektiv, heve kompetansen osv. 
Og det var i en slik diskusjon eg først hørte om temaet Gamification, der man bruker spillteknikker for å gjøre brukerne sine interessert / motivert i en jobbsituasjon eller studiesituasjon (kommer mer tilbake til det senere).

Og no tenker du helt sikkert: "Hjelpe meg... Skal vi leke på jobb også no..", mens du sukker litt oppgitt over at alt skal være en lek. Vel... Ja og nei, eg tenker ikke på at du skal sitte og trille terninger eller slå ihjel motstandere i reneste World of Warcraft stil. 
Thomas Moen skriver på sin blogg følgende definisjon av gamification:

Gamification er beskrivelsen av en prosess hvor man putter spillelementer inn i ikke spillrealterte aktiviteter for å gjøre det morsommere og mer engasjerende

(Kilde: http://thomasmoen.com/hva-er-gamification/)

Med dette skal vi forstå at det er elementer og teknikker hentet fra digital spillutvikling man snakker om. For de av Dere som ikke spiller spill, og iallefall ikke spiller digitale spill kunne eg sikkert like gjerne snakket gresk no.
I mange digitale spill de senere årene har man innført noe man kaller for 'Achievements', og dette har blitt et veldig omdiskutert ord, som noen som med alt annet enten elsker eller hater. Ordet 'OverAchiever' som er en vanlig tittel innen spillverdenen sier litt om dette faktumet. En 'Achievement' er noe du har oppnådd. Skal prøve så godt eg kan å tegne og forklare så nærmt et forståelig språk som mulig. Og dette er min måte å skriftlig tegne et bilde som du kanskje forstår.

Hvis du kan lese det eg skriver her på bloggen min så vet eg at du på ett eller annet tidspunkt har lært og lese, og da har du nesten garantert lært det med en bok i mellom dine hender. Så vi bruker en bok som utgangspunkt her. Alle vet hva en bok er.

En veldig typisk inndeling av en bok er i kapitler. Hvis du betrakter det å ha lest hele boken som en 'achievement' eller målet og kapitlene som delmål på veien så nærmer du deg forståelsen. I spill er det typisk at slike 'achievements' blir premiert med en tittel som 'OverAchiever' eller en premie som for eksempel en ny hatt til din avatar. Ok, hva er en avatar tenker du sikkert. Se for deg en digital fremstilling av den du er i spillet. Kanskje du er en alv, og premien du får er en ny tiara, slik som alvene i Ringenes Herre går med. Du ser bildet for deg, helt sikkert.

Ok! Samtidig får du også en 'badge' eller et merke. Og for hvert kapittel i denne boken du leser så får du et nytt merke som viser hva du har klart, og når hele boken er ferdiglest får du et merke som viser at du har kommet deg gjennom. Blir nesten litt på samme måte som når du får en Bachelor eller Master grad etter endt studium.

Men hva har dette med jobb å gjøre? Og hvorfor skulle man bli engasjert? I en jobbsituasjon der man til stadighet får krav om å oppdatere seg med ny kunnskap innen sitt fagområde er gamification med sine titler, poeng og merker en genial måte å visuelt fremstille sin kunnskap på, også som motivator for å forbedre sin CV. Dette er egentlig ikke nytt nytt, men mer gammelt nytt da titler, diplomer på veggen og fremvisning av kunnskap lenge har vært benyttet. Det er bare gjort digitalt og det er gjort på en litt mer smakfull måte enn tidligere.

Skrev litt tidligere at eg skulle komme tilbake til dette med gamification i studiesituasjon. For de av oss som har studert i løpet av det siste tiåret, og gjerne litt lenger enn det er digitale læringsplattformer ikke noe ukjent. Veldig mange i Norge har hørt om, og vært borti norskutviklede itslearning. Lover å ikke dra deg gjennom historien med læringsplattformer, varianter, for eller i mot, men heller snakke litt om bruk av gamification også her.

I den siste tiden, eller for å være nøyaktig, siden våren 2012 har store deler av mitt liv vært viet til det å være student. Kanskje noe av det aller mest givende eg har gjort siden eg satt meg foran en datamaskin for over 30 år siden. Og ja, det var spill som dro meg inn på denne arenaen. Spill, spill, spill, bare smak på ordet, det gjør deg godt! Å være nettstudent i disse dager er nesten synonymt med å få seg en bruker på en digital læringsplattform, og etter min mening, som høyskolestudent skal man være takknemlig for at disse finnes. For det er mye man skal holde styr på, datoer og innleveringer som kanskje det mest innlysende, men også for å holde kontakten med de forskjellige lærerne og studentene. Men det var ikke de vi skulle snakke om no. En høyskolestudents liv består i time etter time med lesing, informasjonssøk og ikke minst sette teori til praksis. Ikke alle studenter tar ting like lett, og ikke alle er flinke nok til å motivere seg selv. For det er det mye handler om i en studiesituasjon. Motivasjon! Til å gjøre det man skal til rett tid.
Gamification i en studiesituasjon handler om å visuelt se sin egen fremdrift, oppnå forståelse for temaet man studerer og bli belønnet for innsatsen. Og det motiverer mange!

Uten at eg har sjekket dette opp eller har noen bakgrunn for å uttale meg annet enn min egen erfaring med spill, som spiller og spredte forsøk på å være spillutvikler tror eg at Gamification har fått mye god inspirasjon fra idrettsverdenen med pokaler, medaljer og tabeller fra fotballen og sine rangeringer med belter og tournaments fra martial arts som Karate og Kung-Fu. Og det var slik eg havnet inn i denne verdenen av lek, inspirasjon og motivasjon.

Med svart belte i International Karate +

Om eg ikke blir brutt opp i bits eller inntar en binær form så vil det snart komme en ny blogg med nye erfaringer fra Mitt IT-eventyr!

tirsdag 10. mars 2015

Når man synes synd på seg selv i sosiale medier...

...da er det synd i deg.

Dette er ikke et blogginnlegg skrevet for å håne de som det faktisk er synd på, de krever gjerne at en varsom hånd strekker seg ut, trekker de til seg og forteller de at det er noen som er villig til å gi litt av sin tid og være der for de. Om ikke annet enn som et bilde på veggen. "Lille bilde på skjermen min..." (fritt inspirert av kjent eventyr).

Eg ønsker heller ikke vanligvis å tråkke noen på tærne, men innimellom trengs det for å forhindre at enkelte går på veggene. Mine vegger.

Fra en person som har vært en del på internett, vært en del av et internettsamfunn, til å ha gjort internett til en del av sitt liv så har eg i mange år observert og latt meg inspirere, fornærrme, bli positivt oppglødd over og såret av andre mennesker. Til Dere folk som kritiserer oss som velger å sosialisere med andre fra bak en skjerm som ikke selv har snakket gjennomgående med folk på internett, møtt folk på internett, hatt virtuell sex basert på ord på internett, og ja.... delt seng med folk fra internett. Dere bør kanskje nettopp være de som leser videre.

Fra den spede begynnelsen der man brukte ICQ, messenger, fikk tilbakemeldinger på dikt lagt ut på dikt.no, de første spede forsøkene på date-sider til dagens samfunn der Facebook og Twitter har et solid grep rundt hverdagens større eller mindre eventer har eg over lengre tid observert en del menneskers oppførsel på internett. Fra de ekstremt selvsikre i det ene øyeblikket til de pusekattlignende små vesener som gjømmer seg under sofaen når rakettene fyker til værs. Det er nesten å regne som et sosialt studium.

Men det som aldri slutter å forundre meg er de mennesker som uansett om de er i et forhold eller er single gir uttrykk for at de er ensomme. En ting er at de føler seg ensom, og det er ikke en følelse noen, ikke en gang eg skal gjøre narr av. En av de mange ting eg har tenkt mange ganger er at man er aldri så ensom som når man er sammen med andre. Og kanskje det er en av grunnene til at vi klager på sosiale medier som Facebook eller Twitter. Å jada! Eg klager eg og. Innimellom. Når eg føler meg som mest ensom.

Men du har de mennesker som du observerer dag etter dag får høflige tilnærmelser i det offentlige sosiale rom, hva som foregår i private chatter, eller på meldinger blir bare en tankeprosess som ikke har plass i dette blogginnlegget. Men disse menneskene som får disse meldingene velger da kanskje å ikke svare vedkommende, eller svarer på en måte som man selv ville reagert på. Ikke glem at slikt er veldig synlig, også for de som kanskje ikke denne gangen var en del av det hele.

Når de samme menneskene så senere på dagen gjerne kommer med utbrudd som at de er lei desperate menn, gamle griser eller gir uttrykk for at folk ikke kan oppføre seg pent overfor de på direktemeldinger. Man kan jo lure... Faller man selv inn i denne personens kategorier?

Og det er ikke til å stikke under en stol, selv om den har blitt trukket om, at de samme menneskene på en lørdag kveld, gjerne etter diverse smaksprøver fra barskapet igjen setter seg foran maskinen og logger på klagemuren. For det har blitt sagt, at det er fra barn og fulle folk man skal høre det... Har observert disse menneskene som i sin tilstand setter seg ned og skriver at de synes det er rart de ikke kan klare å finne et skikkelig menneske å dele livet sitt med.

Eg har selv vært kanskje en av de som har forsøkt å nå ut til disse menneskene med en hyggelig tone, prøvd å vise omsorg og kanskje til og med latt meg lure til å være litt naiv og dumsnill. Kanskje eg bare har lurt meg sjøl.

Men nei, det hjelper ikke med søte kallenavn, fine profilbilder og kun god oppførsel i de øyeblikkene som kan spilles ut til din egen fordel om du resten av tiden velger å ignorere andre mennesker og plassere resten i en bås på lik linje med Petter Smarts kasse for forkastede idéer som andre kan snuble over når de kommer inn døren din.

Eg ønsker ingen å være ensom, eller mangle mennesker i sitt liv. Men som i alle andre sammenhenger i livet må man se på sine egne valg før man velger å gjøre seg selv til et offer. For i det øyeblikket du innser at du kun har blitt et offer for det du velger å stå for...

Da synes eg faktisk at det er synd i deg...

Om eg ikke blir brutt opp i bits eller inntar en binær form så vil det snart komme en ny blogg med nye erfaringer fra Mitt IT-eventyr!